Avtalen mellom det italienske fotballforbund og et stor bettingselskap har vekket oppstyr i landet.
Fordømmelsen er omtrent allmenn: Alle politiske partier mener at det er svært diskutabelt at forbundet reklamerer for gambling, mens tusenvis av italienere sliter med spillegalskap og flere, spesielt i tenårene, har en stor sjanse til å utvikle avhengighet av tipping.
Enda strengere er forbrukerorganisasjoner og den katolske kirke selv. “Lysblå skam” var overskriften i biskopenes avis, med et ordspill om landslagsfarg.
Tipping-skandaler i Italia har vært nesten en årlig hendelse som involverer mange lag og spillere, til og med noen store profiler (Cristiano Doni og Giuseppe Signori, og ikke å glemme den store «Totonero-affæren» på begynnelse av 1980-tallet med Milan, Lazio og senere toppscorer i VM 1982 Paolo Rosse).
Forbundet forsvarer seg og hevder at navnet og logo til bookmakere ikke vises hverken på spilledrakt eller på treningsdress og at andre utenlandske landslag har liknende avtaler.
Gjennom torsdagens kamp mot Spania var dessuten kommentatoren i RAI (Italias statlige TV) nidkjær i å minne publikum hvor vanlig og uproblematisk avtalen egentlig er.
Greit å informere om og gi perspektiv til en kontroversiell situasjon, men det var kanskje unødvendig å gjenta minst tre ganger den samme unnskyldningen. Det låt veldig ubalansert og partisk.
Logoen skulle iallfall finnes på sklitene etter kamp i intervjuer og på presskonferanser, men hittil har det ikke skjedd. En ekte refleksjonspause eller bare et smart triks for å roe ned alle i håp om at de fort skal glemme hele greia (eller skal finne noe annet å forarge seg over)?
Det ser umulig ut at Forbundet skal takke nei til gode penger.
Italia har jo et komplisert forhold med hasardspill: regjeringer og lokale myndigheter har prøvd å innføre strengere regler om slot-machines i barer og småbutikker og om salg av skrapelodd for å redusere muligheter til å spille.
Likevel åpner slot- og bingolokaler i italienske byer med urovekkende hyppighet og samme gjelder for nye form av lotteri osv. Staten selv, som burde avgrense fenomenet, kontrollerer eller har interesse i mange spillselskap og tjener penger på konsesjoner.
I tillegg skylder disse private bedrifter et uhyre beløp i skatter som de aldri vil betale (og staten ser ikke spesielt interessert ut i å kreve tilbake). Til slutt finnes det uklare og ubehagelige forbindelser mellom spillindustri, politikk og organisert kriminalitet.
Emnet er dypt og innviklet, men akkurat av den grunn er det forståelig at mange er misfornøyde med landslaget som ’representant’ for en tvilsom forretning.
Har du tips til noe vi kan skrive om? Trykk på knappen under for å sende inn ditt tips! Vi premierer årets tips med en valgfri drakt.
