Tim Sherwood – illusjonen av en bra manager

380

Tim Sherwood – illusjonen av en bra manager

Det er gått en uke siden Harry Redknapp sa opp sin jobb i QPR. Årsaken skal visstnok være at en kommende kneoperasjon vil føre til at han blir ute av stand til å utføre jobben sin på treningsfeltet. Tre åpenbare grunner som virker å være mer sannynlige er hvordan klubben slet på overgangsmarkedet i januarvinduet, at laget virkelig begynner å lukte nedrykk (to seire på de siste ti kampene, og fire strake tap), eller at Tony Fernandes endelig virker å ha innsett det mange andre lenge har tenkt; Harry Redknapp er ikke rett mann til å hverken holde QPR oppe, eller etablere klubben som et fast innslag i Premier League.

Det er ingen hemmelighet at Redknapp ikke er en utpreget taktiker. Managerstilen hans er i all hovedsak basert på å skape samhold i lag, og få spillerne til å utvikle relasjoner seg i mellom ute på banen. Dette var tidvis veldig effektivt i et Tottenham-lag som kunne mønstre Luka Modric, Gareth Bale og Ledley King i førsteelleveren, men det oppstår et problem når disse tre byttes ut med Karl Henry, Eduardo Vargas og Richard Dunne. Da blir man som manager nødt til å få mer ut av laget enn nivået på spillerne i troppen tilsier, for å oppfylle kravene stilt av styre og fans. At QPR skulle ha ambisjoner om noe annet enn å unngå nedrykk dette året ville vært sinnsykt. Laget hadde jo, til tross for å ha Championships klart beste tropp, kun så vidt klart å snuble seg til opprykk. Spørsmålet man muligens burde stilt seg er da; hva kjennetegner lagene som har unngått nedrykk de siste årene? Kanskje burde man sett til fjorårsutgaven av Crystal Palace, som hentet inn Tony Pulis og unngikk nedrykk ved hjelp av en tydelig spillestil basert på stram defensiv organisering og direkte angrepsfotball. Utover høsten uteble (som forventet) resultatene, og i stedet for å gå for Pulis (som faktisk lenge var ledig), var man heller tro til Redknapp, mannen kjent for å ha gitt Roman Pavlyuchenko intruksjonen «fuckin’ run around a bit», og som i følge Rafael van der Vaart ikke ga spillerne andre taktiske instrukser enn hvem forsvarsspillerne skulle markere på dødballer. Denne filosofien (eller mangel på en) har hittil ikke vist seg å være effektiv i QPR, og derfor føles det merkelig å notere seg at klubbens neste manager etter alle solemerker å dømme vil hete Tim Sherwood.

Tim Sherwood var for Tottenham en ekvivalent til hva bensin er for et allerede brennende bål. Greit nok, han tok Nabil Bentaleb inn i varmen, og til en viss grad Harry Kane (startet faktisk kun 6 av 22 kamper under Sherwood i ligaen). All kreditt til han for det, men de negative sidene ved tiden hans i klubben er så mange fler. Allerede lenge før han fikk jobben lakk han info fra klubben til et knippe av sine venner i de engelske tabloidene for å understyre Villas-Boas, som var under et massivt press, i tillegg til å stadig komme med lite subtile antydninger om at han selv var den rette mannen for jobben. Når han til slutt endte opp med å få den ble det fort klart at han ikke var skikket for oppgaven. Hans Tottenham-utgave var kanskje mer underholdende å se på enn de hadde vært under Villas-Boas, men det gikk på bekostning av all form for defensiv struktur. Sherwood hadde ingen tro på tryggheten det fører med seg å spille med en tredje mann på midten for å ta ut mellomrommet de aller fleste topplagene i dag sikter seg inn på å utnytte. Dette førte gang på gang til at midtbaneleddet etterlot seg enorme rom foran backfireren, og Tottenham ble avkledd og utspilt mot de fleste lagene som var smarte nok til å utnytte denne åpenbare svakheten. Samtidig ble publikumsfavoritten Sandro sittende hjelpesløs på benken og stemplet  som «for dårlig» av Sherwood i media. På tross av de svært synlige problemene taktikken førte med seg, sto trenerteamet, ledet an av Tim Sherwood og Les Ferdinand, på sitt. Det gikk så langt at Ferdinand i et intervju med Tottenham & Wood Green Journal sa at Claude Makélélé var «det verste som noensinne hadde skjedd Premier League». En relativt drøy påstand om en mann som var en vital brikke i et Chelsea-lag som vant to strake ligagull mellom 2004 og 2006.

Framover på banen var kampplanen tilnærmet den samme som den var under Redknapp. Han ga spillerne frie tøyler offensivt, og med noen enkeltspillere fungerte det veldig godt. Emmanuel Adebayor ble tatt inn i varmen igjen, og fikk ansvaret som lagets ledestjerne framover. Sammen med Christian Eriksen leverte han sterke forestillinger på løpende bånd, men laget lente seg i alt for stor grad på at de to skulle være matchvinnere. Adebayor er en spiller som blomstrer når han føler seg verdsatt og får gjøre som han vil. At han har slitt under både André Villas-Boas, og også denne sesongen under Mauricio Pochettino, som begge er managere med et klart system og en filosofi om hvordan laget skal opptre på banen, er ingen stor overraskelse. Når QPR nå ikke fikk i stand en låneavtale for Adebayor på deadline day, blir det spennende å se hvem Sherwood skal lene seg på offensivt i QPR. Lagets desidert fremste angrepsvåpen er Charlie Austin, som har scoret 13 ligamål til nå. Andremann på toppscorerlista er Leroy Fer, med tre nettkjenninger. Den chilenske landslagsspilleren Eduardo Vargas har slitt med å finne mål i ligaen, og har under Redknapp tilbragt det meste av tiden sin dypt på høyrekanten. Det er ikke flust med strenger å spille på offensivt for Sherwood i QPR, men konsensus i de fleste engelske tabloidene er allikevel at han er rett mann for å forhindre at QPR nok en gang må ta den tunge turen ned til Championship. Det er velkjent at Sherwood er godt likt i store deler av engelsk media, da han essensielt gjør store deler av journalistenes jobb for dem gjennom å si eksakt hva han tenker, uansett hvor ødeleggende det måtte være for klubben han representerer på pressekonferanser. Dette, blandet med en god dose arroganse og voldsom tro på egne managerferdigeter, gjør han til det perfekte intervjuobjekt. Derfor er det ingen overraskelse at for eksempel Darren Lewis fra The Mirror hyper opp Tim Sherwood som en mulig redningsmann. Derimot er det tilnærmet sjokkerende at også den respekterte fotballjournalisten Henry Winter fra The Telegraph (han som alltid er først ute på Twitter med teamsheets hentet på stadion før match) merkelig nok har uttrykt at han synes Sherwoods kandidatur er sterkt. Winter peker på at Sherwood er en tidligere Premier League-vinner med Blackburn, og at han «hater å tape». Hvordan dette gjør han egnet til en managerjobb i Premier League aner jeg ikke, men det blir spennende å se om statusen hans i engelsk media vil være like sterk etter en vårsesong jeg personlig er overbevist om at ender med nedrykk.

- Annonse -

Har du tips til noe vi kan skrive om? Trykk på knappen under for å sende inn ditt tips! Vi premierer årets tips med en valgfri drakt.

Kommentarer

kommentarer

- Annonse -