4 svindlere som har bløffet seg til en god fotballkontrakt

203
Hvem trodde at fotballverden kan være så naiv?

Serial-bedrager Alieu Darbo har skapt sensasjon med nesten en hel karriere bygd på forfalskete e-post fra velkjente sportslige ledere, manipulerte videoer på YouTube og skamløs selvreklame.

Falske referanser, ofte via noen bekjent i toppfotball, er likevel knapt noe nytt. Derimot har dette vært ganske vanlig i fortid, før nettet har gjort mye lettere å finne ut alle mulige opplysninger om fotballspillere, fra verdens største stjerner til naboens halvbror som spiller i finsk fjerdedivisjon.

Ali Dia: «Bambi på isen» i Southampton

Den mest kjente av gammeldags-bedragere er uten tvil Ali Dia.

Senegaleseren hadde en umerkelig karriere i franske lavere divisjoner og noen mislykkete prøvespill i England, men likevel sniket han seg til Premier League i 1996.
Southampton manager Greame Souness fikk en telefon av «George Weah», som anbefalte han å signere fetteren, en viss Ali Dia, tidlig PSG-spiller og med 13 landskamper. Souness lot seg overbevise av den prestisjerike sponsoren: Dia fikk en enmånedskontrakt og ble med til kampen mot Leeds.
Da Matt Le Tissier måtte ut i 32. minutt debuterte Dia i Premier League. Innhoppet var ikke en suksess og innbytteren var byttet ut etter 52 elendige minutter. Selveste Le Tissier beskrevet prestasjonen med en fargerik analogi «Han sprang omkring som Bambi på is. Det var flaut å se».

Det var klart at Dia sin respektable resymé var ren fantasi. Han var forresten ikke fetter til Weah, som ikke hadde ringt Souness heller. Den var egentlig en av spilleren kompiser som snakket med manageren.

Dia forsvant dagen etterpå og kontrakten ble avlyst. Han spilte noen kamper med Gateshead i Conference før han la opp og fokuserte på studiene (hvor har var mye dyktigere enn på fotballbane, for han har fått seg Ph.D i business ved San Francisco State University i 2003).

Alex Zarrelli, utveklingstalent fra Italia

Zarrelli i Downham Town. Bildet av Ian Burt

Britisk fotball var også målet til Alessandro Zarrelli i 2004. Da 20-åringen dukket opp i Nord-Irland med et anbefalingsbrev av det italienske forbundet. Ifølge dette var spilleren en av mange talenter i en utvekslingsprogram og hadde spilt juniorfotball i Sheffield Wednesday og Rangers.
Nordirsk toppdivisjonslag Lisburn Distillery ga ham en kontrakt som ble raskt avlyst etter en skuffende innsats i en treningskamp.

Zarrelli dro til Wales, hvor han gikk i en avtale med Bagor City. Likevel gjorde manageren en bakgrunnsjekk om hans karriere og ingen i Sheffield eller Rangers hadde hørt om ham. Italiensk forbund hadde vel ingenting med Zarrelli å gjøre heller, for mannen som signerte brevet ikke eksisterte.
Ytterligere forsøk med Connah’s Quay og TNS mislyktes for folk i klubben kunne leksa si og ikke signerte ham uten å sjekke historien.

I 2006 sporets Zarrelli opp av SKY-TV i showet «Super Fakes», der de avslørte svindlere i fotball. I begynnelsen nektet han og prøvde å holde fast ved sin fortelling. Til slutt kapitulerte han, men takket journalistene likevel for de hadde gjort ham berømt.

Zarrelli har siden hatt en brukbar og nomadisk karriere i England og Skottland regionalligaer, hvor han spilt for 21 forskjellige klubber i 10 sesonger, og i fjor byttet han FEM klubber allerede.
Hans fortid er sikkert bare en kuriositet nå, men gamle vaner brytes aldri…

Carlos Kaiser: en karriere som farsespiller

Dia var likevel en «one match wonder» og Zarrelli ble busted med en gang, mens brasilianer Carlos Henrique Raposo var en «falsk fotballspiller» hele karriere fra slutten av 70-tallet.

Raposo, bedre kjent som Carlos Kaiser for han liknet på Franz Beckenbauer, ville ha alt som fotballspiller hadde: nemlig berømmelse, penger og kvinner. Synd han hverken digget eller dugde å spille fotball!

Heldigvis hadde han forbindelser med noen store navn i brasiliansk fotball og i journalisme, derfor kunne han få gode referanser på tross av en ikke-eksisterende resymé siden Botafogo og Flamengo sine juniorlag.

Kaiser var i god fysisk form, men forferdelig med ballen i beina. Strategien var enkel men genial: han fikk en kort kontrakt med en klubb og han påsto at han trengte litt tid til å finne formen igjen.
Trening uten ball var ikke et problem og han så strålende ut. Når han skulle endelig være frisk og kampklar, simulerte han en lårskade (som i det tidspunkt var vanskelig å undersøke nøyaktig) og da var han på sidelinja igjen til kontrakten ble forståelig nok avlyst.

Falske nyheter og utrolige historier om Kaisers store prestasjoner hjalp ham til å begynne på nytt i en annen klubb hver gang han ble tatt på fersken.
Han hadde til og med en lek-mobiltelefon han brukte for å simulere samtaler med utenlandske storklubber (på fake engelsk, ikke minst!).
Når de vanlige referansene var ikke nok lenger, lot ham som om han var Carlos Enrique, en spiller som hadde vunnet Copa Libertadores og Intercontinental Cup med Independiente i 1984.

Han dro til Frankrikes andre divisjon, hvor han ikke fikk spille mye og han var tilbake i Brasil året etterpå, med en fabelaktig tolkning av sin latterlig tid i Europa. Ifølge sine venner i media, hadde Kaiser vært toppscorer i Frankrike i NI sesonger…

I Bangu prøvde han igjen med sin skadetaktikk, men eieren tvang treneren til å spille Kaiser likevel som innbytter. I oppvarming sloss han med noen supportere og fikk et kjærkomment rødt kort. Så dyktig var han å lyve at han klarte å vrenge episode slik at eieren forlenget kontrakten!

Karrieren hans fortsatt på samme måte, og han ble en gang hentet som støtte for en alkoholisert lagkamerat. Kaiser var kanskje en løgnhals, men han var en ren og hyggelig fyr for øvrig.

Mannen som ville være fotballspiller uten å spille fotball fullførte sin drøm. Noen få innhopp, og ett mål, i mer enn et tiår var et godt kompromiss, i tillegg til en kult-anerkjennelse han aldri kunne ha fått med en vanlig og anonym karriere.

Francesco Gullo: fra «Mesterliga i Basel» til reality-TV

Gullo, en «proff» blant amatører i italiensk sjette divisjon

Det gikk kanskje an å lyve seg til en kontrakt for mange år siden, men det tar en helt annerledes frekkhet til å fabrikkere en proffkarriere på nasjonal TV.
Dette klarte italiensk Francesco Gullo i reality-show «Campioni – Il sogno» i 2004. Programmet var en slags «Heia Tufte!» men med en ekte klubb i italiensk sjette divisjon og med deltagere-spillere som hadde erfaring på dette nivå.

Det var en stor overraskelse da en av disse amatørene påsto at han hadde spilt Mesterligafotball i Basel og fikk et innhopp mot selveste Juventus der han markerte, og narret, Alex Del Piero.
I begynnelsen trodde alle på historien… sveitsisk fotball var ikke spesielt kjent og det kunne vel ha hendt at en ung italiener hadde fått god spilletid der. Dessuten var dette positiv publisitet for showet å ha noen med proffbakgrunn blant masse ukjente fjes. (Akkurat på samme grunn ble Diego Maradona jr. tatt opp senere i serien).

Likevel var det ikke spesielt lurt å bløffe i et program produsert av landets største sportsredaksjon, som hadde også rettigheter til Mesterligasendinger.
Mange tilskuere var umiddelbart litt skeptiske om Gullo sin merkelige karriere: hvorfor og hvordan kan en lovende spiller falle fra Basel og Mesterliga til en reality-show om italiensk lavere divisjon?
Merkelig nok tok journalistene sin tid før de undersøkte saken. Og, som forventet, dæm leita og dæm faint… ikke et spor om Gullo i Basel-Juventus-kamp eller i Basel i de hele tatt.

De konfronterte ham med sannheten og han måtte innrømme at han hadde løyet dem full. Straffen kom da ikke og Gullo fikk fortsette som om ingenting hadde skjedd. En slik mangel av konsekvenser fikk mange til å mistenke at programlederne var med på og svindelen var bare et knep for å skape kontrovers og oppmerksomhet.

Skøyerstreket ga Gullo en slags heltstatus blant noen fanser. Han har siden vært involvert i en del aktiviteter, først og fremst som fotballekspert i lokale-TVer, hvor hans dristige karakter underholdt publikum, igjen med halv-planlagte krangler med kollegaer.

Kort eller lang karriere, disse fem «spillere» har noe til felles: de ville bli kjente i fotballverden. Noen lyktes bedre enn andre, men sant nok, deres navn skal trolig minnes blant fansen, på godt eller på ondt.

Kommentarer

kommentarer