“Jeg er en enkel gutt fra Skedsmo” – Intervju med Arne Scheie

1624
Bildet: Arne Scheie, under intervjuet. Lidenskapelig interessert i fotball og hopprenn. Foto: Jørn Christoffer Formo Høviskeland, Fotballnerd.no

Sportskommentatoren bak de berømte og legendariske utbruddene “Vi har scoret i Marseille” og “Kan jeg kysse deg, Jon?”, møter vi på hyggelige espresso house ikke langt unna NRK, Marienlyst, i Oslo. Her sitter han sammen med gode venner og tar godt imot oss til et hyggelig intervju.

Først litt fakta rundt Arne Scheie:

  • Født 7.januar 1944 i Skedsmo. Gift med Ellen og far til Arne Vegard. Utdannet cand.mag. i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Var lærer mens han studerte.
  • Vikariat i NRK TV-sporten i 1971, og fast ansatt 1.september 1972.
  • Han kommenterte sin første tysk-østerrikske hoppuke i 1972/73, den første tippekampen var Leicester – Tottenham på Filbert Street i 1973.
  • Har kommentert 871 fotballkamper som inkluderer 123 tippekamper og godt over 100 kamper med Norges herrelandslag i fotball.
  • 9 VM-sluttspill, 6 EM-sluttspill, 2 OL-finaler har han kommentert fra.
  • 8 vinter-OL og vært til stede på 41 hoppuker! Kommentert over 1000 hopprenn igjennom sin lange og innholdsrike karriere i NRK.
  • Mottok Nikken-prisen i 2002 og hedersprisen under Gullruten 2005. Hans siste fotballkamp som kommentator, var cupfinalen mellom Molde og Rosenborg 23.november 2013.
  • Gitt ut bøker, blant annet: “Arne Scheies store spørrebok om fotball” og “En fin dag for fotball”, sistnevnte bok sammen med Olav Viksmo Slettan, med utgangspunkt i Tippekampens historie fra 1969 til i dag.
  • Egen fanklubb!
  • Han har vært gjesteartist på Folk og Røveres singel “Supermann”, som nådde 15.-plass på VG-lista.

“Drev du selv med noen idrett da du gikk på skolen eller senere? Isåfall hvilken idrettsgren?”

- Annonse -

Alle spilte fotball. Jeg spilte fotball til jeg ble skadet som 17-åring. Spilte på Skedsmo på Romerike. Det var fantastisk! Ingen stor fotballspiller, men fikk 3 kamper på juniorkretslaget til Romerike. Siden du selv (les: intervjuer) har bodd utenfor Raufoss, så kan jeg nevne at 2 av de kampene var mot Oppland. De fleste var jo fra Raufoss og Gjøvik-Lyn. Etter skaden, så trente jeg småguttelag, lilleputtlag, guttelag i Skedsmo og senere tok dommergraden i fotball. Fra jeg var 17 år, var jeg også hoppdommer. Etter hvert ble det ski og fotball som dommer. 

 

“Din interesse for fotball og hopprenn, når startet den og var det noen som påvirket deg og som skapte den interessen?”

Det var nok på 50-tallet, min far var veldig interessert. Faren min var hoppdommer på Romerike. Han hadde “Sportsmanden” – en avis, og det var nok der jeg fikk den store interessen for fotball. Sportsmanden på 50-tallet var nok den avisen som hadde mest om engelsk fotball. 

Bildet: Arne Scheie, tidlig i NRK-karrieren. Kilde: twitter.com

“Du fikk et vikariat i TV-sporten i NRK i 1971, og ble fast ansatt 1.september 1972. Var det drømmejobben du fikk den gangen som du ønsket som journalist på tross av at du var lærer?”

Ja, det var det. Jeg var lærer på ungdomsskolen i Skedsmo. Jeg var fri og frank, og da dette vikariatet kom opp sommeren 1971, kostet det ikke noe å søke på det. Jeg ble kalt inn til konferanse hos Jarle Høysæter, som var sjefen da, og jeg husker så veldig godt at han sa: “Her Scheie, er det jobbing hver søndag!” Jeg ble fast ansatt i forkant av sommer OL i München i 1972. Jeg var så oppslukt i idrett, at dette var drømmejobben jeg fikk, ja.

 

“Hva mener du skal til for å bli en god sportskommentator?”

– Du må være interessert i idrett, du må til en viss grad kunne snakke foran TV-kamera eller på radio, fremføre dette for publikum på en bra journalistisk måte. Du må være ydmyk og vise respekt ovenfor, i mitt tilfelle, seerne. 

 

“Hvilke ting jobbet du mest med for å være best mulig i jobben din?”

Det var som Høysæter sa i 1971 til meg – du skal kommentere, du skal lage reportasje, det var ikke sagt da jeg kom inn at jeg skulle kommentere “live” fotball eller ski. Jeg kommenterte alt fra skiskyting og vektløfting, ja alle idretter var jeg innom. Så ble jeg fast ansatt i 1972, og høsten samme år, husker jeg meget godt at ledelsen sa at så mange direktesendinger det kom til å bli framover, så vil vi trenge flere kommentatorer til fotball. Så var jeg så heldig å få bli med til England for å se hvordan dette fungerte, og 1.desember i 1973, fikk jeg min første kamp. Det samme var i 1972, da sa Gunnar Grimstad og Øivind Johnsen til meg, at de ikke ville ha hopprenn lenger, og tenkte at dette måtte være noe for meg siden jeg var hoppdommer. Det var et lykketreff for meg at jeg kunne da få kommentere det jeg selv mente jeg kunne best. 

“Din beste replikk som kommentator?”

Først må jeg si at det er noen som tror at replikkene er skrevet opp på forhånd, men replikkene er kommet til der og da under sending. Mange vil vel best huske replikken vedrørende seieren i Marseille: “Vi har scoret i Marseille! Vi har scoret mot Brasil”. Brasil som aldri tapte en VM-kamp, og så kommer “lille” Norge og vinner. (se video under) 

 

“Du har jo replikken: Kan jeg kysse deg, Jon?

Ja, du har jo den fulltrefferen. Som bakgrunn for den replikken, er jo at som kommentator, så får du den store overraskelsen under sending. Junioren, Tommy Ingebrigtsen, vinner og slår knock-out på konkurrentene under VM i Thunder Bay, og da jeg følte at jeg hadde brukt alle andre superlativene og ser hoppet i reprise, så er det da jeg sier til Jon Herwig Carlsen: Kan jeg få kysse deg? (se video under) 

“Din verste replikk?”

Du blir jo slått ut når det går dårlig og du vet ikke helt hva du skal si. Det må være en replikk fra en av de store skuffelser under sending, men jeg har ingen av den kategori som verste replikk å komme med. Jeg husker en gang i hoppuka, da Vegard Opaas hadde vunnet det første rennet, og ikke innfridde i Garmisch, husker ikke replikken, men skuffelsen var der. 

 

“Har du noen spesielle høydepunkter du ønsker å trekke frem når det gjelder alle de hopprennene, litt over 1000 i antall, du har kommentert?”

Det er jo når nordmenn vinner. Et spesielt høydepunkt er Espen Bredesens seier på Lillehammer under OL i 1994. Det er de som sier at det ikke var noen stor overraskelse, slik jeg oppfattet det. For meg var det en bitte liten overraskelse siden han ikke vant i stor bakke, han var heller ikke best under treningshoppene i normal bakke, men stort når han vinner foran 50 000 mennesker og i Norge, under det uforglemmelige OL på Lillehammer! Et annet høydepunkt når Espen vinner hoppuka. Når Anders Jacobsen vinner hoppuka, når Sigurd Pettersen vinner hoppuka og når Lars Bystøl vinner OL-gull. Det er når nordmenn vinner, som er de største høydepunktene, synes jeg. 

“Hvilken bragd er størst av gruppespillkampen i VM `98 mot Brasil da Norge vant 2-1 eller Johan Remen Evensens hopp på 246,5 meter i Vikersund i 2011?”

Der og da var dét det største høydepunktet under sending for meg. Så begge disse bragdene er like store, men for meg er seieren over Brasil den største bragden og høydepunktet under min kommentatorkarriere. 

Arne Scheie (t.h.) intervjuer Åge Hareide, under et av sine mange oppdrag for NRK. Foto: Arne Flatin.

” Hvis du kunne velge: Kommentert gruppespillkampen i VM `98 Norge-Brasil om igjen eller dratt på cruise i Karibien med kona?”

Ja takk, begge deler, sier Scheie med et smil rundt munnen. Som familiemann ville jeg ha dratt på cruise, men som profesjonell sportskommentator, ville jeg selvfølgelig kommentert Norge – Brasil kampen på nytt. 

 

” Under store hopprenn i Lønnbergbakken på Raufoss så var det alltid en “raring” som fikk ake unnarennet i brannhjelm og jakke, som ren underholdning, var enten på 60-, 70- eller opp på 80-tallet, mimrer dette for deg og husker du hvem det var?”

Jeg husker godt den personen som var rundt omkring i de forskjellige bakkene. Hopperne settet veldig stor pris på han. Min gode venn, Lars Grini, hadde et godt og nært forhold til han. Men jeg husker ikke navnet nå. Intervjuer legger til at fornavnet var Daniel, hvorpå Scheie umiddelbart sier: – Daniel ja, selvfølgelig! Ja, det er den samme vi snakker om her! Husker at han hadde på jakken sin et omslag med bilde av Holmenkollski. Jeg husker han også fra Marikollen, fra Rælingen, jeg tror at han aldri fikk ake i Holmenkollen. Lars Grini snakket alltid varmt om Daniel, husker jeg.