Georgias Messi

870

Han var en stjernespiller i Manchester City før det ble populært, en evig legende i klubben og en av de beste georgiske spillerne noensinne.

Det høres kanskje noe søkt ut, men det var en gang da Georgia hevdet seg litt på fotballbanen. På en måte. Som selvstendig nasjon har Georgia aldri kvalifisert seg til noe mesterskap, men da de var en del av Sovjetunionen var det flere georgiske spillere på laget. Da Sovjet stilte opp i VM i Spania i 1982 var det 4 georgiske spillere med. I 1982 bodde det 5 193 836 mennesker i Georgia. Hele Sovjetunionen talte 272 856 014 mennesker. 141 593 874 av disse var russiske og 50 589 152 var ukrainske. Landslagstroppen til Sovjet besto av 10 russere, 7 ukrainere, 1 armener og 4 georgiere. Man trengte altså 14 millioner russere for å finne en god spiller, 7 millioner ukrainere for å finne en god og 3,2 millioner armenere for å finne en god. Men en trengte bare 1,3 millioner georgiere for å finne en god spiller. Det er oppsiktsvekkende. For å plusse på litt ekstra så kan det nevnes at man egentlig skulle hatt med David Kipiani, muligens Europas beste spiller på det tidspunktet, om han ikke hadde blitt skadet før VM.

Og alle fire spilte enten 4 eller 5 av kampene Sovjet spilte det mesterskapet. Og de hadde alle det til felles at de spilte for Dinamo Tbilisi. Dinamo Tbilisi var Georgias beste fotballag på den tiden. Uten tvil. I 1981 markerte de dette med å klare den enorme prestasjonen å vinne Cupvinnercupen. Og to år før hadde de slått Liverpool på hjemmebane i Georgia, foran 100 000 mennesker. Georgia ble kjent som «Sovjetunionens Brasil». Men etter kommunismens fall et par år etter at flere av de viktigste spillerne fra 81-laget forsvant rundt 1987 og 1988, har det gått tråere. De ble hjulpet av en russisk milliardær en god stund, men da han døde fikk de problemer. Nå til dags har de ikke engang varmt dusjvann.

- Annonse -

De fire spillere som spilte for Sovjet og Dinamo Tbilisi het/heter: Aleksandre Chivadze, Tengiz Sulakvelidze, Ramaz Shengelia og Vitaly Daraselia. De tre første forlot Dinamo Tbilisi i enten 1987 eller 1988. Daraselia forlot verden etter et bilkrasj rett etter VM i 82. Men han vil alltid bli husket for matchvinnermålet mot Carl-Zeiss Jena i Cupvinnercup-finale i 81.

 

I dag er det ingen som bryr seg om Georgia. Verken kulturelt, politisk eller i fotballens verden. De er en fallen gigant. Uten krefter eller økonomi til å reise seg. Og de har vel aldri hevdet seg heller. Bortsett fra i fotballen. Fotballen ble som et podium hvor rikets beste menn kunne kaste glans over nasjonen. Men den verden er forsvunnet nå. Det fins ikke mange magiske georgiere nå. Det fins ingen georgisk Zico. Eller Pele. Eller hvem det nå måtte være. Dagens spillere heter Levan Kenia, Jaba Kankava, Levan Mchedlidze og Giorgi Chanturia. Og det er bare de mest kjente. Dagens landslagskaptein heter Jaba Kankava og spiller for Dnipro Dnipropetrovsk. Den forrige var litt mer kjent. Han het Levan Kobiashvili. Han spilte over 100 kamper for Freiburg, Schalke og Hertha Berlin, over 400 kamper totalt i karrièren, men var vel aldri  den spilleren du ville ha på ditt Ultimate Team-lag. Og Dinamo Tbilisi? De har fortsatt spillere på landslaget. Men nå er de ikke nøkkelspillere lenger, kun stallfyll. Dinamo har 4 spillere på laget. De har henholdsvis 1, 0, 3 og 2 kamper for landslaget. Førstekeeperen på landslaget spiller for OFI Crete på Kreta.

De siste årene har alle de store talentene fra Georgia slitt med å etablere seg i bedre klubber på kontinentet og flere har forsvunnet ut i det tomme rom. Dette ser også ut til å se med Jano Ananidze, som har vært det store håpet for Georgias fotballinteresserte innbyggere. Slik situasjonen er nå virker det som han ikke vil klare å ta det siste steget.

Da Sovjet brøt sammen var det veldig mye som brøt sammen. Georgisk fotball også, som lenge hadde dratt nytte av å få delta i den sovjetiske ligaen. Men når man gikk fra å konkurrere i en liga i et land med 272 millioner innbyggere til å konkurrere i et land med 5 millioner innbyggere falt nivået på de beste lagene og deres spillere drastisk. Ikke ulikt situasjonen som kan oppstå om Katalonia blir et eget land og Barcelona må spille i den katalanske ligaen. Litt som at Manchester United plutselig måtte spille med lag som Brann, Askøy og Alta. Satt litt på spissen selvfølgelig, men det var sånn det må ha vært for Dinamo Tbilisi når endringene skjedde på begynnelsen av 90-talet. Dinamo Tbilisi gikk fra å spille mot Zenit St. Petersburg til å spille mot Guria.

Men midt i denne perioden dukket det opp en ung lokal gutt, som tilsynelatende var kommet for sent til toget og først dukket opp 10 år for sent. Som hadde tekniske ferdigheter fullt på høyde med 81-årgangen. Og fart, brukbare avslutnings-egenskaper og stor kreativitet. Som han elsket å blande sammen til en ellevill miks som eksploderte i dribleraid forbi både to og tre spillere, fire om han kunne. Georgia var kanskje «Sovjetunionens Brasil» og her var Georgias Garrincha. Med tilsynelatende et like avslappet forhold til tid og alt annet. Timingen var kanskje ikke all verden, men på det mest sprø vis klarte han å skaffe seg en karrière likevel. Hans navn var Georgi Kinkladze.

Han begynte i Dinamo Tbilisis ungdomsavdeling, men kom bare til reservelaget. Derfor valgte han å gå til Mretebi Tbilisi der han spilte fra 1989 til 1991. Talentet var stort og han spilte smått utrolig 80 kamper på de to årene. 18 mål ble det også. Det var nok til å skaffe seg kontrakt med Dinamo Tbilisi. Han hadde kontrakt med klubben fra 1991 til 1995 og scorte hele 41 mål på 65 kamper for klubben. Mens borgerkrigen pågikk i 1993 ble Kinkladze sendt til tyske Saarbrücken for å få spille i et bedre og tryggere miljø. Der fikk han 11 kamper, men klarte ikke score i den heslige drakta som Saarbrücken stilte med den sesongen.

Han kom tilbake på slutten av året og ble kåret til Årets Spiller merkelig nok. Presidenten fryktet fortsatt for han og tilbydde han til Atlético Madrid for 200 000 pund, rundt 2 millioner kroner. Han prøvespilte, men fikk ikke kontrakt. Når han først var i Madrid trente han likegodt litt med reservelaget til Real Madrid også. Tilfeldigvis befant noen speidere fra Boca Juniors seg på tribunen og de ble imponert av den unge georgieren. Han gikk på lån til Boca Juniors i én måned og spilte 4 kamper. Der møtte han sin barndomshelt Diego Maradona, men dessverre fikk han ikke bli i Boca. Manager Silvio Marzolini mente han var for lik playmakeren og landslagsspilleren Alberto Márcico.

Kinkladze reiste tilbake til Georgia og briljerte i perioden 1994-1995 for både klubb og landslag. Han scoret 14 mål på 21 klubbkamper og var banens beste da Georgia, i Neville Southalls ord, myrdet Wales. Han scorte også et nydelig mål i returoppgjøret. Dette tiltrakk interesse, spesielt fra Italia, men det var Manchester City som vant kampen. 15. juli 1995 signerte han for City for 2 millioner pund (ca 20 millioner kroner).

 

Kinkladze ble fort populær i City, til tross for at han først hadde hjemlengsel og i tillegg snakket lite engelsk. Løsningen på hjemlengselen var å hente mor fra Georgia og få hun til å lage hjemmelaget mat til Georgi. Når City møtte Middlesbrough i desember ble kampen utropt som en konkurranse mellom de to stjernene Georgi Kinkladze og Juninho. Det hadde bare tatt Kinkladze et halvt år å markere seg som den beste spilleren på City-laget.

16 mars 1996 scoret han et spesielt spektakulært mål: han driblet fem spillere før han chippet ballen over Southampton-keeperen. Målet vant Match of the Day´s Månedens Mål-pris og kom på andreplass på samme programs Årets Mål-pris. På sesongens siste dag rykket Manchester City ned og Kinkladze ble umiddelbart linket til klubber som Liverpool, Celtic, Barcelona og Inter. Men han valgte å bli og ble kåret til Årets Spiller. 1996-97-sesongen var vanskelig og Kinkladze spilte for ikke mindre enn 5 managere. Siden Keith Curle hadde forlatt klubben var Kinkladze nå fast straffetaker og han tok også frispark. Han scoret blant annet på et frispark fra 32 meter mot Swindon Town.

Det var ikke lett for motstanderne å ta ut Kinkladze, så ofte måtte det både 2 og 3 spillere til for å noenlunde ha kontroll på han. Som med andre ballgenier på de britiske øyer valgte man også gjerne å grisetakle Kinkladze så fort man fikk sjansen. Men Kinkladze klarte heldigvis å unngå langvarige skader. City skuffet i Championship den sesongen og klarte ikke komme seg opp igjen på første forsøk. I sesongens siste kamp var Kinkladze skadet, men det hindret ikke supportergrupper å ta affære for å hindre at Kinkladze forlot klubben. Reklamen i pausen besto hovedsaklig av meldinger fra supporterne som bad Kinkladze om å bli i klubben. Kinkladze ble igjen Årets Spiller og utpå sommeren forlenget han kontrakten med tre år. Kinkladze feiret med å kjøpe en Ferrari, noe som førte til en viss oppstandelse i klubben. Skuffelsen eller bekymringen var berettiget for 29 oktober 1997 krasjet Georgi i en bru på motorveien i Hale. Dette medførte store ryggskader, 30 sting og to kamper på tribunen. Da Joe Royle ble ansatt i i februar 1998 etter at Frank Clark hadde fått sparken, begynte ting å gå dårlig for Kinkladze. Joe Royle foretrakk defensive midtbanespillere og som han beskrev i selvbiografien sin så han på Kinkladze som en unødvendig og unyttig spiller som var mer et minus enn pluss for laget. City rykket nok en gang ned.

I og med at City rykket ned og manager Joe Royle hadde en fiendtlig innstilling til spillere av Kinkladzes type, var det ingen andre løsninger enn å forlate klubben. Forhandlinger hadde startet allerede i slutten av sesongen og Kinkladze ble etter hvert klar for Ajax. City fikk småpene 5 millioner pund for Georgi, noe som tilsvarer 50 millioner kroner. Han flyttet inn sammen med landsmann Shota Arveladze. Overgangen viste seg å være en tabbe. Georgi fikk bare 12 kamper i Amsterdam, men på sett og vis var det verken han, treneren eller klubben sin feil. Kinkladze var ment som en erstatter for Jari Litmanen, men overgangen som skulle få Litmanen til Barcelona gikk i vasken. Dermed var Kinkladze plutselig andrevalg i steden for førstevalg. Dermed ble han flyttet ut på vingen, noe som viste seg å fungere dårlig. En dansk kjenning, Morten Olsen, var mannen som hentet Kinkladze til Ajax, men da han fikk sparken kom Jan Wouters inn. Det var ikke bra for Georgi. Dette kan best beskrives av Georgi selv: «Jeg kunne ha vært Maradona uten at han hadde brydd seg med å endre taktikken for å tilpasse seg meg. Jeg spilte ikke fotball og det gjorde livet mitt til et helvete.» . Han fikk bare en sesong i Ajax sine vakre drakter før han ble sendt på lån til Derby i November 1999.

Kinkladze spilte ganske bra på lån i The Midlands og Derby kjøpte han sommeren 2000. Summen på 3 millioner pund gjorde Kinkladze til tidenes dyreste Derby-spiller, en rekord som stod til 2007. Kinkladze gikk glipp av begynnelsen av sesongen, men debuterte som innbytter mot Middlesbrough. Derby lå under 3-0, men sammen med Malcolm Christie, som også ble byttet inn, hentet de opp 3-0-ledelsen. Kampen endte 3-3. Resten av sesongen ble Kinkladze brukt i et rotasjonsystem der han byttet på å starte med Stefano Eranio. I den neste kampen mot Middlesbrough ble han skadet i 2 måneder.

Kinkladze endte sesongen dårlig og The Guardian kåret han til «Årets Skuffelse». På denne tiden giftet han seg også med en kvinne fra Manchester som het Louise Tai. Hun ble meldt inn i den ortodokse kirken og omdøpt til Mariam.

Nok engang var det et trenerbytte som skulle ødelegge for Georgi. Jim Smith sa opp i oktober og inn kom Colin Todd. Todd likte ikke kreative spillere og endret taktikken. Kinkladze fikk bare ét innhopp i løpet av de første to månedene under Todd. Kinkladze gikk for å snakke med manageren, som fortalte han at han ikke var i planene til førstelaget. Han fikk lov til å se seg om etter en ny klubb. Manchester City, Valencia, Mallorca og Málaga var alle interesserte.

Men i januar ble Todd sparket. Inn kom John Gregory. Han tok Kinkladze inn igjen i varmen og gav han mer spilletid resten av sesongen. Men Derby rykket ned. Plutselig ble Kinkladze overflødig igjen, men han avslo muligheter til å dra. Han var blant annet ønsket av Galatasaray. Han ønsket å bli i klubben. Han ble først fryst ut, men ble deretter hentet inn igjen. Men i januar hadde han gått tre måneder uten å få lønn og han ønsket omsider å forlate klubben. Det var interesse fra Hamburg og igjen fra Galatasaray. Men interessen førte ikke frem. Kinkladze ble værende. Han fikk spille mer i andre halvdel av sesongen og ble kåret til «Årets Spiller» av supporterne. Han ble tilbudt en 1-årskontrakt, men lønnen var tre ganger mindre. Det gikk ikke Kinkladze med på. Det var snakk om samtaler med Liverpool i 2003, men det ble ikke noen kontrakt. I pre-season trente han litt med Portsmouth, men de valgte å signere Eyal Berkovic i stedet.

I flere måneder slet Kinkladze med å få en ny klubb. Til slutt endte han i Anorthosis på Kypros. Temuri Ketsbaia, hans gamle lagkamerat på landslaget og i Dinamo Tbilisi, hadde returnert til Anorthosis, der han hadde spilt i 2 år på 90-talet. Nå var han blitt spillende trener og ville ha Georgi til Kypros. Georgi takket ja. Han spilte bare en sesong på Kypros. Han fikk 22 kamper og scoret bare 2 mål. Han hjalp laget til å vinne ligaen, noe som sikret dem en plass i kvalifiseringen til Champions League. De vant 2-1 i første runde mot Dinamo Minsk og vant så knepent 3-2 mot Trabzonspor. I første kamp av tredje runde mot Rangers imponerte Kinkladze, og Rubin Kazan-manager Gurban Berdiýew var en av de som så kampen. Han ble imponert av Kinkladze og inviterte han til å signere for Rubin Kazan. Kinkladze sin siste kamp for Anorthosis ble Supercupen mot Omonia. To dager senere, samtidig som resten av laget spilte returoppgjøret mot Rangers, reiste Kinkladze til Russland for å signere for Rubin.

Sesongen for Rubin Kazan ble middelmådig og Rubin valgte å ikke forlenge kontrakten hans. Han fikk bare 13 kamper og scoret to mål. Han leverte riktignok 7 assist, men skuffelsen over alle skadene han pådro seg var for stor til å gi han ny kontrakt. Georgi bestemte seg for å legge opp i en alder av 33 år. Han hadde fortsatt teknikken i behold, men slet med å utnytte den uten farten han hadde mistet. Det var snakk om at han skulle gå tilbake til Anorthosis, men det ble ingenting av.

En lang karrière var over. En karrière hvor han ble beundret for sin spillestil, men det ligger igjen en følelse av «Hva om?». Det var stadig rykter om at Kinkladze var ønsket i større klubber, men det ble ingenting av. Og den ene gangen han fikk sjansen i en stor klubb, i Ajax, gikk det meste galt. Men Kinkladze bør alltid bli husket i City, som den kulthelten han var. Han fikk bare 106 kamper for klubben, men han hadde antakeligvis blitt værende om ikke klubben hadde rykket ned til League 1. Men det var i City han var desidert mest effektiv foruten oppholdene i Tbilisi-klubbene hjemme i Georgia. Og selv om han ikke scoret mange mål så gjorde han sitt beste for at hver og et av dem skulle være så spesielt som det går an.

Å kalle Kinkladze for Georgias Messi er vel på sett og vis kult nok det, men det er også ukorrekt. Når Kinkladze la opp hadde Messi bare spilt i to år.  Det er mange fellestrekk mellom deres spillestil, men det er også motsetninger. Messi er foreksempel uhyre effektiv, mens Kinkladze bare maktet å score 90 mål på 405 kamper hvorav 59 av disse kom mens han spilte i Georgia. Messi har allerede vært glimrende i nesten 10 år, mens Kinkladze kun virkelig imponerte hjemme i Georgia og i de årene han tilbrakte i Manchester.

Men likhetstrekkende er slående. Begge likte å bevege seg på høyresiden og sentralt i banen. Begge likte å drible og løpe over lengre avstander med ballen og begge spilte/spiller som trequaristaer som setter i gang og avslutter angrep. Begge var også store profiler for klubben sin og landslaget.

Nå skal det ikke argumenteres så mye mot at Messi er bedre enn Kinkladze for den saks skyld. Men for City-fansen var Kinkladze stor. Mirakelet. I årevis hadde de slitt, mens United-fansen hadde gledet seg over store triumfer. For mange virket det som City alltid ville være underdogen. Slik som Atlético Madrid har vært det i flere år i Madrid. Laget som ikke klarte å prestere. Som dummet seg ut gang på gang. Kinkladze kunne ikke hjelpe laget med å redde plassen, verken i Premier League eller Championship. Men han var den ene grunnen som gjorde det mulig for en City-supporter å komme i noenlunde anstendig humør på jobb på mandagen.

 

Han var deres lille Georgiske Rubin. Og for Georgia var han den siste store spilleren fra det gylne 80-tallet.

 

Kinkladzes karriere i kamper og mål:

1989–1991 Mretebi Tbilisi 80 (18)
1991–1995 Dinamo Tbilisi 65 (41)
1993  Saarbrücken (loan) 11 (0)
1994  Boca Juniors (loan) 3 (0)
1995–1998 Manchester City 106 (20)
1998–2000 Ajax 12 (0)
1999–2000 Derby County (loan) 13 (1)
2000–2003 Derby County 80 (6)
2004–2005 Anorthosis 22 (2)
2005–2006 Rubin Kazan 13 (2)
Total 405 (90)

 

Kilder:

http://www.josimar.no/artikler/gratt-i-georgia/1016/

Gapminder (Last ned app: Gapminder.Org)

http://en.wikipedia.org/wiki/Georgia_national_football_team

http://en.wikipedia.org/wiki/Levan_Kobiashvili

http://www.altomfotball.no/element.do?cmd=team&teamId=602&tournamentId=6300&seasonId=222

http://en.wikipedia.org/wiki/Aleksandre_Chivadze

http://en.wikipedia.org/wiki/Tengiz_Sulakvelidze

http://en.wikipedia.org/wiki/Ramaz_Shengelia

http://en.wikipedia.org/wiki/Vitaly_Daraselia

http://no.wikipedia.org/wiki/Georgia

http://en.wikipedia.org/wiki/Georgi_Kinkladze

Har du tips til noe vi kan skrive om? Trykk på knappen under for å sende inn ditt tips! Vi premierer årets tips med en valgfri drakt.

[pro_ad_display_adzone id="45068" flyin="1" flyin_position="bottom-right"]

Kommentarer

kommentarer

- Annonse -