TILBAKEBLIKK: Roma – Lazio: mer enn en fotballkamp

51
Det koker mellom Totti og Di Canio i 2005-derby.

Derbyet i Den evige stad har alltid vært en alvorlig sak, siden det første oppgjøret i 1929.
Likevel har kampen også vært peket på som prototypen på provinsialisme i italiensk fotball i lange perioder.

Mens storlagene fra Milano og Torino kjempet om Scudettoen gjennom tiårene, klarte Roma og Lazio sjelden å befri seg fra byens trangsynte grenser: rivalitet var sterk men det dreide seg om en nokså steril lokal overlegenhet.
Fansene til andre italienske lag har ofte ironisert over dette, med uflatterende kallenavn som «Rometta» og «Lazietta» (dvs. Lille-Roma og Lille-Lazio). Slemt, men ikke helt ubegrunnet.
«Best i byen» bragden har egentlig vært den eneste suksessen begge lag kunne feire.
Bortsett fra et par sesonger på 30-tallet har Roma og Lazio aldri vært sammen nær toppen.

Endelig fikk rivaliteten en ny og større dimensjon i slutten av millennium: begge klubber var gullkandidater og vant en Scudetto enhver i 1999-2000 og 2000-01.
Suksessen ble likevel kortvarig og kostbar, for både Roma og Lazio satt seg i gjeld og måtte til slutt selges til nye eiere.
I det siste har situasjonen blitt lysere igjen og derbyet har en grei betydning også utenfor Romas ringvei.

Spenningen har jo aldri manglet i oppgjøret, med masse episke øyeblikk, berømte stjerner og usannsynlige helter.

En tidlig rivalitet

- Annonse -

Roma ble opprettet i 1926 med en fusjon av tre lokale klubber, med stor innflytelse av Italias fascistiske regime, som ønsket å skape en rival til storlagene fra Nord-Italia i den nye fotballserie.
Lazio, som var allerede etablert på scenen, skulle ha blitt med, men styret takket nei etter økonomiske årsak og da startet en lang og bitter rivalitet.
I tillegg var Lazio borgerklassens lag, mens nyfødte Roma fikk byens mer folkelige ånd. Et skille som fortsatt eksisterer, men som har skiftet litt fra det sosiale til det geografiske, for nå kobles Lazio med landsfolk fra utenfor Roma (de såkalte burini, bondetamper), i motsatt til ekte romerne som heier på Giallorossi.

Roma vant det første derbyet 1-0 med Rodolfo Volk sitt mål i 1929. Lazio måtte vente 7 kamper og 3 år for en seier i 1933.
1934 var mest spennende: Roma vant 5-0 (tidenes største seier) og ledet 3-0 tidlig i returoppgjøret. Lazio, med 10 mann, klarte en historisk comeback på tampen og reddet et uavgjort. Sene scoringer skal bli en vane for Biancazzurri.

Forræderne

Luigi Ziroli var den første som spilte for begge lag, men han signerte for Lazio etter en sesong i Venezia.

En direkte og nesten skandaløs overgang involverte ingen annen enn Roma kapteinen Attilio Ferraris i 1934. Han gjorde det utenkelige og byttet siden. Supporterne tok det veldig ille opp, også for Lazio ignorerte et klausul i kontrakten hans. Ifølge avtalen burde Ferraris ikke spille mot sitt tidlige lag, men Lazio ville heller betale boten og forarge rivalene.

Etter ni sesongen i gult og rødt, og fire som kaptein, måtte Franco Cordova forlate klubben, som gikk gjennom en vanskelig økonomisk situasjon. Han skulle selges til Verona, men han til slutt foretrakk Lazio, hvor han ble i tre år.

Roma-fanser til og med stiftet en «anti-Manfredonia» gruppe for å vise sin forakt for nysigneringen Lionello Manfredonia i 1987. En profil fra Lazio juniorlag, spilte han 10 sesonger (og var utestengt i 2 år pga match-fiksing) før overgangen til Juventus og da til Roma.
Karrieren hans sluttet på tragisk måte da han fikk et hjerteattakk på bana i 1989 og måtte legge opp.

Angelo Peruzzi gikk den motsatte veien, med mindre bråk. En produkt av Romas akademia, fikk ham tillit som tenåring i slutten av 80-tallet. Hans involvering i en doping-affære så han utestengt i 12 måneder og da signerte han for Juve, hvor han vant alt mulig. Etter et kort opphold i Inter vendte han tilbake til Roma, hos Lazio. Hans fortid i byen var nesten glemt, og supporterne kunne nyte hans prestasjoner uten anger.

Andre, som Roberto Muzzi, Diego Fuser og Sinisa Mihajlovic har også spilt for begge lag, med bidrag har vært betydelig viktigere hos den ene klubben at oppholdet hos den andre har blitt en ettertanke.

Målscorere

Det finnes vel én spiller til som skrev historien i derbyet med begge drakter på. Svensken Arne «Månestrålen» Selmosson scoret for 2 ganger for Lazio og 3 for Roma: den eneste i oppgjørets lange tradisjon som klarte å sette ballen i mål for begge lag. Tunge scoringer i tillegg, for laget han scoret for aldri tapte kampen: 4 seire og 1 uavgjort.

På 50-tallet spilte også en annen rekordmann: brasilianer Dino da Costa.
Fra 1956 til 1959 scoret han i hvert eneste oppgjør: 11 mål på 8 kamp for Roma. Han er tidenes toppscorer i derbyer, sammen med en viss Francesco Totti.

Hvis Totti er Romas åttende konge, kan Lazio heie sin egen fortapte sønn: Paolo di Canio. Som unggutt sørget han for seiersmål i 1989 og han startet festen i 2006 etter en lang og fargerik karriere.

Feiringer og overtidsdrama

Dessverre skal Di Canio også bli husket for den romerske hilsen til sine fanser etter kampen. Totti sin selfie i 2015-derby var en mer morsom og hyggelig måte å feire, men Kapteinen selv har aldri blitt feilfri. I 1998-99 returderby viste Totti en drakt med «jeg har straffet dere igjen» trykket på.
Det finnes til og med en varemerke, Lulic 71, som minner alle i Roma at Lazio vant derbyet OG Coppa Italia i 2013. Senad Lulic sin scoring, i 71. minutt selvsagt, avgjorde finalen i historiens første og eneste tilfelle da derbyet spiltes for en ekte trofé.

Lazio har ofte vært overtidsspesialisten, av og til med usedvanlige helter. Hvis stjerner som «Gazza» Gascoigne i 1992 og Signori i 1996 sikret respektive poeng og seier, fikk reserver Gottardi og Castroman deres 15 minutter av berømmelse med sene scoringer i 1998 og 2001.
Tradisjoner fortsatt med Behrami og Klose sine 3-poengs mål i 2008 og 2001.
Yanga-Mbiwas 2-1 i 2015 er en av de få positive resultater Roma fikset seg på tampen.

4 på rad, 5 på en dag

Aller største seier i derby er fortsatt fra 30-tallet, men andre rekorder er vel nyere.
Sven-Göran Eriksson, en som har sittet på begge benker (som Zdenek Zeman og Juan Carlos Lorenzo), vant alle fire derbyer i 1997-98, to i serien og to i Coppa Italia. Det samme, bare i seriekamper, klarte også Luigi Barbesino, Tommaso Maestrelli (mannen bak Lazios historiske første Scudetto i 1973) og Claudio Ranieri.
Storseirene er mer Romas spesialitet. Minneverdige er en ydmykende 4-1 seier (det stod 4-0 etter en halvtime) i 1999 og en like tung 5-1 på «bortebane» i 2002, der Montella scoret fire ganger.

Spenningen var ikke like stor i fortiden, da spilte lagene 11 uavgjort på 13 derbyer fra 1984 til 1994.

Poengdeling har vel vært det mest vanlige resultatet i serien, med 57 uavgjorte derbyer. Roma vant 52 ganger og Lazio 37.

Vold og død

Uvennlighet førte til elektrisk stemning på banen og på tribuner, men i oktober 1979 gikk det altfor langt. Unge Lazio-fansen Vincenzo Paparelli ble truffet i ansikt av en fyrverkerirakett og mistet livet etter kort tid. Kampen spiltes likevel i et irreelt klima.
Derimot ble 2004 derbyet stoppet og utsatt etter noen fanser stormet inn på banen og påsto at en politibil hadde kjørt over og drept en unggutt. Det var jo ikke sant, men ultras hadde allerede bestemt seg å lage bråk og myndighetene ville ikke risikere mer.

Mer enn 90 minutter

Det spiller ingen rolle om derbyet er verdt en plass i Champions League eller 3 unyttige poeng på midttabell… ingen i Roma vil tape og det er en alvorlig sak for alle. Rivaliteten har til og med vært temaet til noen komedier på 70 og 80-tallet. B-movies, selvsagt, men som har beskrevet hvor viktig, folkelig og allment oppgjøret er.
Når Roma og Lazio møtes, gjelder ikke de vanlige sosiale kategoriene, men det er bare «vi» mot «dem», to farger definerer hvem du er, mer enn noe annet.

Kommentarer

kommentarer